"" Hiding ... følelser ... "" "
Sittende blant fremmede ansikter ... Jeg ser den langsomme bestått tid,
organer kommer og går, og med dem skjulte stillhet
at ingenting er hva de er når de ikke viser deres rop ...
kanskje de vet ikke dechiffrere deres tynn ... følelser.
Smiling å passere eller satt sine øyne på hvor vinden blåser dem,
som ugle fra din gren, blir helt nakken
og hendene ser ikke engang en mus ... eller en liten kanin,
men vi kommer med årene, skjule våre følelser.
ansikter som bringer tilbake minner, jeg husker ingenting av dem unge mennesker
danner tallene foran meg, passere i stillhet
som dagene går, og etterlater minner fra andre ganger ,
jeg noen ganger lurer på om en dag jeg følte, følelser.
Så jeg lukker døren til min gamle og ensomme hule ...
ikke å dele min ... skjulte lyster ....
de begge deler ... Jeg stjal mine drømmer ...
og vel, bare meg, jeg er herre over mine følelser.
Noen ganger føler jeg nostalgisk når mitt sinn, kom minnene
av ganger at fugler kilte meg selv
, men da etter savnet ... de vokste sår ...
hvorfor vil ikke at noen oppdage ... mine følelser.
Plus, må jeg innrømme at når de vinternetter,
og i min hule trengende fuktig kaldt og litt regn ...
når den kalde vinden siver gjennom sprekker og når mine ben
på den tiden, jeg vil gjerne snakke ... mine følelser.
Hvilke ingen teppe eller ovn utvise kulden at jeg har ...
men hvis du var for meg ... et kyss, en hånd berøre kroppen min,
varm og kald vind ville bringe skånsom varme til mine ben
å dele din ensomhet ... og snakke om mine følelser.
... Men jeg har så mye frykt ...! Jeg foretrekker den kalde vinteren,
uten at noen lytter som jeg savner mangler en klem ... et kyss ...
fordi skaden er større når tilbake savner meg ... en jeg elsker ...
og vel, bare meg, i min stillhet, trenger du å lytte til det ... mine følelser.
organer kommer og går, og med dem skjulte stillhet
at ingenting er hva de er når de ikke viser deres rop ...
kanskje de vet ikke dechiffrere deres tynn ... følelser.
Smiling å passere eller satt sine øyne på hvor vinden blåser dem,
som ugle fra din gren, blir helt nakken
og hendene ser ikke engang en mus ... eller en liten kanin,
men vi kommer med årene, skjule våre følelser.
ansikter som bringer tilbake minner, jeg husker ingenting av dem unge mennesker
danner tallene foran meg, passere i stillhet
som dagene går, og etterlater minner fra andre ganger ,
jeg noen ganger lurer på om en dag jeg følte, følelser.
Så jeg lukker døren til min gamle og ensomme hule ...
ikke å dele min ... skjulte lyster ....
de begge deler ... Jeg stjal mine drømmer ...
og vel, bare meg, jeg er herre over mine følelser.
Noen ganger føler jeg nostalgisk når mitt sinn, kom minnene
av ganger at fugler kilte meg selv
, men da etter savnet ... de vokste sår ...
hvorfor vil ikke at noen oppdage ... mine følelser.
Plus, må jeg innrømme at når de vinternetter,
og i min hule trengende fuktig kaldt og litt regn ...
når den kalde vinden siver gjennom sprekker og når mine ben
på den tiden, jeg vil gjerne snakke ... mine følelser.
Hvilke ingen teppe eller ovn utvise kulden at jeg har ...
men hvis du var for meg ... et kyss, en hånd berøre kroppen min,
varm og kald vind ville bringe skånsom varme til mine ben
å dele din ensomhet ... og snakke om mine følelser.
... Men jeg har så mye frykt ...! Jeg foretrekker den kalde vinteren,
uten at noen lytter som jeg savner mangler en klem ... et kyss ...
fordi skaden er større når tilbake savner meg ... en jeg elsker ...
og vel, bare meg, i min stillhet, trenger du å lytte til det ... mine følelser.
"" Ocultando ... los sentimientos ..."""
Sentado entre caras extrañas ... veo pasar el lento tiempo,
cuerpos que vienen y van y con ellos ocultos, sus silencios
que nada es lo que son cuando no muestran sus lamentos...
tal vez, ni ellos saben descifrar sus tenues ... sentimientos.
Sonríen al pasar o fijan sus miradas a donde les sopla el viento,
como el búho que desde su rama, gira por completo su cuello
y en su mirar no se le escapa ni un ratón... ni un pequeño conejo,
pero a nosotros se nos van los años, ocultando nuestros sentimientos.
Caras que traen recuerdos, jóvenes de ellos nada recuerdo
van formando las figuras que ante mí, pasan en silencio
como pasan los días, sin dejar recuerdos de otros tiempos,
que aveces me hacen dudar si algún día sentí, sentimientos.
Por eso, cierro la puerta de mi vieja y solitaria cueva ...
para no compartir mis más ... ocultos deseos ....
que de tanto compartirlos... me robaron mis sueños ...
y así, solo yo, soy dueño y señor de mis sentimientos.
Aveces, siento nostalgia cuando a mi mente, llegan recuerdos,
de tiempos que pajarillos cosquilleaban mis adentros
pero cuando después faltaron ... llagas en ellos crecieron ...
por eso no quiero que nadie descubra ... mis sentimientos.
Más, debo reconocer que cuando llegan las noches de invierno,
y en mi cueva penetran fríos húmedos y algún aguacero ...,
cuando el frío viento por las grietas se cuela y llega a mis huesos,
en esos momentos, quisiera hablarte ... de mis sentimientos.
Que no hay manta ni estufa que expulse el frío que tengo ...
pero si tuviera a mi lado...un beso, una mano tocando mi cuerpo,
el frío sería cálido y el viento traería suave calor a mis huesos
para compartir tu soledad... y hablarte de mis sentimientos.
Pero...¡¡¡ tengo tanto miedo...!!! que prefiero el frío del invierno,
sin que nadie escuche cuanto en falta añoro un abrazo... un beso ...
porque el daño es más grande cuando vuelve a faltarme...un te quiero...
y así, solo yo, en mi silencio, escucho cuanto te necesitan...mis sentimientos.
cuerpos que vienen y van y con ellos ocultos, sus silencios
que nada es lo que son cuando no muestran sus lamentos...
tal vez, ni ellos saben descifrar sus tenues ... sentimientos.
Sonríen al pasar o fijan sus miradas a donde les sopla el viento,
como el búho que desde su rama, gira por completo su cuello
y en su mirar no se le escapa ni un ratón... ni un pequeño conejo,
pero a nosotros se nos van los años, ocultando nuestros sentimientos.
Caras que traen recuerdos, jóvenes de ellos nada recuerdo
van formando las figuras que ante mí, pasan en silencio
como pasan los días, sin dejar recuerdos de otros tiempos,
que aveces me hacen dudar si algún día sentí, sentimientos.
Por eso, cierro la puerta de mi vieja y solitaria cueva ...
para no compartir mis más ... ocultos deseos ....
que de tanto compartirlos... me robaron mis sueños ...
y así, solo yo, soy dueño y señor de mis sentimientos.
Aveces, siento nostalgia cuando a mi mente, llegan recuerdos,
de tiempos que pajarillos cosquilleaban mis adentros
pero cuando después faltaron ... llagas en ellos crecieron ...
por eso no quiero que nadie descubra ... mis sentimientos.
Más, debo reconocer que cuando llegan las noches de invierno,
y en mi cueva penetran fríos húmedos y algún aguacero ...,
cuando el frío viento por las grietas se cuela y llega a mis huesos,
en esos momentos, quisiera hablarte ... de mis sentimientos.
Que no hay manta ni estufa que expulse el frío que tengo ...
pero si tuviera a mi lado...un beso, una mano tocando mi cuerpo,
el frío sería cálido y el viento traería suave calor a mis huesos
para compartir tu soledad... y hablarte de mis sentimientos.
Pero...¡¡¡ tengo tanto miedo...!!! que prefiero el frío del invierno,
sin que nadie escuche cuanto en falta añoro un abrazo... un beso ...
porque el daño es más grande cuando vuelve a faltarme...un te quiero...
y así, solo yo, en mi silencio, escucho cuanto te necesitan...mis sentimientos.
No hay comentarios:
Publicar un comentario