SNAKKER MED CAMILO Caamaño Gestido WHERE ART
Trukket i DIN måte å være priding VÅRE FOLK
Sitter på White Stone Marble Green Mountain
og han har som ledsager til den nærliggende ECO Poet,
mens maleren observerer det krystallklare vannet i Ria
De er inspirerende et vakkert bilde i tankene dine, stille chatting.
Uten å gjøre sammenligninger, kan kunst og kunst har flere verdier i
Ordet når den forlater sjelen som er nedfelt Bohemian søte børster
sa Poet fordi jeg tror at 2 + 2 = 4 under himmelen og jorden
mens hva tankene dine ... plasmaer avhenge av hvem som ser det.
Muligens være så gammel poet, men som du kaster vinden lyder
Eco hørt det samme, og på samme måte over hele jorden,
med min malerkunsten ... Jeg får det rette linjer Curven ...
Sea tiltrer vind ... som hver ser og gjenskaper.
Painter -¡¡¡ forstår ikke !!! Jeg elsker fordi hvis jeg forteller henne at Poetisa
Han skrev på mitt land ... "og hvor du skjule ... du engstelig overrasket"
mens du, farger spor i buede linjer i Wind Surf
flytende barbeint, i håp om å forstå hva som kommer fra sjelen.
Jeg maler ikke for meg å forstå meg, men å søke
blant svarte eller hvite silhuetter, mellom bølgende grønne og
Red Lines, som i mitt sinn kjærlighet kaster dem fordi
Elsker eller hater gå avhengig av hva du føler for meg.
«Du fortalte meg et dikt av jorden", der du skjule ... "
mer jeg skal fortelle deg om en annen vakker kvinne, sitter i førersetet på et tog
på vinduet som gjenskaper kroppen hans; mens sover synes å tro ...
leppene ... men de må vente fem kysser henne syk hjertet svikter.
Klart -¡¡¡ Painter ... !!! Han er en sovende kvinne og ser ut til å være vakker ...
Poet -¡¡¡Que er naiv fordi det er ikke det min pensel avslører,
for meg er enkle drømmer fordi selv om du tror henne i søvn,
hun fortsetter Mountain våken og hun var aldri borte.
Destiny er bare å se som kjærlighet og kysser skiller dem mislykkes
Det vil være veldig fint det du sier Pintor, men du vil bare bli reflektert Arts
frukt form og Silent som Sweetly, se bildet
mens jeg kaster meg inn i vinden som på Eco, meg komme tilbake.
Poet, maler jeg for meg selv og mine varme børster er like for deg
Jeg elsker varm lys på fullmåne netter, men ser
Også deres kjærlighet når den kalde vinden våkner min Amada
Kunst for kunst vil alltid være med deg pensler eller hvis ordet høres ut.
da -Sigamos Painter, reflekterer på lerret og jeg
på Eco Plains følelser vi holder
selv om ingen forstår, fordi vårt sinn
Amar er lik enten i Word eller pensel uttrykker.
¿Cómo se dibuja cuando la PALABRA suena…?
CONVERSANDO CON CAMILO CAAMAÑO GESTIDO DONDE EL ARTE
BROTA EN SU FORMA DE SER ENORGULLECIENDO NUESTRO PUEBLO
Sentados sobre la Piedra Blanca de Mármol de la verde Montaña
y teniendo como acompañante del Poeta al cercano ECO,
mientras que el pintor observa las cristalinas aguas de nuestra Ría
que inspiraban un bello cuadro en su mente, plácidamente charlaban.
-Sin hacer comparaciones, el Arte como Arte tal vez tenga más valores en
la Palabra cuando sale del Alma que lo Bohemio plasmado con dulces pinceles
-decía el Poeta- pues considero que 2+2=4 bajo el Cielo y la Tierra
mientras que lo que de tu mente plasmas… dependerá de quien lo vea.
-Posiblemente sea así, viejo Poeta, pero mientras tu lanzas sonidos al Viento
en el Eco se escuchan igual y de la misma manera en toda la Tierra,
con mi Arte de Pintar… consigo que las Rectas se Curven…
que el Mar se una al Viento… según cada uno las ve y las recrea.
-¡¡¡ No lo entiendo Pintor!!! porque si yo Amo se lo digo a ella cual Poetisa
escribió en mi Tierra… “y allí donde te escondes… ansiosa te sorprendo”
mientras tú, trazas colores en Rectas Curvadas, en Vientos de Olas
flotando descalzas, esperando que entiendan lo que sale de tu Alma.
-Yo no pinto para que a mí me entiendan sino para que busquen
entre las negras o blancas siluetas, entre Onduladas Verdes y
Rojas Rectas, lo que a su mente mi Amor les proyecta, pues
Amor u Odio irán dependiendo de lo que por mí sientan.
-Tú me hablaste de un Poema de tu Tierra, “allí donde te escondes…”
más yo te hablaré de otra mujer bella, sentada en el asiento de un tren
que sobre la ventana su cuerpo recrea; dormida parece pensar…mientras
sus labios… cinco besos esperan pero a su enfermo corazón no llegan.
-¡¡¡ Está claro Pintor…!!! es una mujer dormida y parece ser bella…
-¡¡¡Que ingenuo eres Poeta pues no es eso lo que mi brocha desvela,
para mí son simples Sueños pues aunque tú la creas dormida,
ella continua despierta y la Montaña no pasa ni ella se aleja.
Solo es el Destino que ve como el Amor les separa y los besos no llegan
-Será muy bonito lo que dices Pintor pero tu Arte plasmado solo será
fruto de la forma de quien en Silencio y Dulcemente, tu cuadro vea
mientras yo lo lanzo al Viento que sobre el Eco, me viene de vuelta.
-Poeta, yo pinto para mí y mis cálidas brochas son como para ti
cálidas luces de Amor en las noches de Luna Llena, pero lucen
también su Amor cuando el frío Viento a mi Amada despierta
pues el Arte siempre será Arte lo pintes con brochas o si la Palabra suena.
-Sigamos entonces Pintor, plasmando sobre tu lienzo y yo
sobre el Eco de las Praderas los sentimientos que guardamos
aunque nadie los entienda, pues en el interior de nuestra mente
Amar es igual sea en la Palabra o la brocha que los expresa.
No hay comentarios:
Publicar un comentario