"Beyond mine fjell ..."
Utover mine fjell hvor solen står opp i morgen,
vokse, spille og synge over mine øyne er ikke
hele barndommen har jeg mistet min eneste minner fra mine mødre
og ingen er mer å fortelle deg "og din bestefar ... fordi du kaller?
Beyond mine fjell hvor milde havet mettet fett
spille du se trærne og gatene kjenner dine fotspor
når du maler, spiller du til drømmer og skrive ord
og folk husker meg fortsatt lurer Bestefar hvorfor ingen snakker?
Beyond mine fjell hvor den store byen forstørrer
kroppen din vokser og hvis jeg ser deg på gata, vil du være en merkelig
utseende bilder bare huske hvordan du spilte ved siden av meg
som en annen kurs født, kan bestefar ikke ta enda se innlegget ditt.
Utover mine fjell der den fuktige vinden bringer tårer
av ting som du og jeg ikke forstår, netter vi snakker i det fjerne
hvorfor nekte en besteforelder se elskede barnebarn vokse ...?
graver og smerter i kroppen og pine ... den graver inn i sjelen.
Utover mine fjell der nostalgi av minnet
du hører når du sover og hele natten tror de kjeft,
fordi du og jeg, min Princess, vet hvor mye kjærlighet, vår hukommelse butikker
og ingen vil få utslette meg, like mye som deg, ikke si noe.
Utover mine fjell der en dag, vil mine øyne se øynene
øyeblikk til solen slutter som en statue ...
det vil være et vakkert øyeblikk hvor du kysse mine kysser til sjelen
og ikke snakk om fortiden fordi fortiden ikke eksisterer i barndommen.
Utover mine fjell der kanskje , hvile min sjel
høre min vers, du går tilbake til å ringe min mor,
bestefar var ... men det dere er mine ord inngravert
i mine dikt og finne all min smerte, mens tause.
fjell utover mine dikt der for deg, snakke,
vil når du blir eldre og kan for deg, forstår ordene,
vet din bestefar elsket deg lydløst hvert våkne hver morgen ...
og at ikke Gud prøvde å unngå fordi min kjærlighet går utover livet og sjel.
Utover mine fjell der ser var en vakker drøm,
kjærtegn var mer enn Gud, ta sin subtile ansiktet ...
tur med barnebarnet mitt, bare i drømmer forestilt
og så jeg begynner å bli gammel, og i den alderen , min sjel i smerte ... gråt.
vokse, spille og synge over mine øyne er ikke
hele barndommen har jeg mistet min eneste minner fra mine mødre
og ingen er mer å fortelle deg "og din bestefar ... fordi du kaller?
Beyond mine fjell hvor milde havet mettet fett
spille du se trærne og gatene kjenner dine fotspor
når du maler, spiller du til drømmer og skrive ord
og folk husker meg fortsatt lurer Bestefar hvorfor ingen snakker?
Beyond mine fjell hvor den store byen forstørrer
kroppen din vokser og hvis jeg ser deg på gata, vil du være en merkelig
utseende bilder bare huske hvordan du spilte ved siden av meg
som en annen kurs født, kan bestefar ikke ta enda se innlegget ditt.
Utover mine fjell der den fuktige vinden bringer tårer
av ting som du og jeg ikke forstår, netter vi snakker i det fjerne
hvorfor nekte en besteforelder se elskede barnebarn vokse ...?
graver og smerter i kroppen og pine ... den graver inn i sjelen.
Utover mine fjell der nostalgi av minnet
du hører når du sover og hele natten tror de kjeft,
fordi du og jeg, min Princess, vet hvor mye kjærlighet, vår hukommelse butikker
og ingen vil få utslette meg, like mye som deg, ikke si noe.
Utover mine fjell der en dag, vil mine øyne se øynene
øyeblikk til solen slutter som en statue ...
det vil være et vakkert øyeblikk hvor du kysse mine kysser til sjelen
og ikke snakk om fortiden fordi fortiden ikke eksisterer i barndommen.
Utover mine fjell der kanskje , hvile min sjel
høre min vers, du går tilbake til å ringe min mor,
bestefar var ... men det dere er mine ord inngravert
i mine dikt og finne all min smerte, mens tause.
fjell utover mine dikt der for deg, snakke,
vil når du blir eldre og kan for deg, forstår ordene,
vet din bestefar elsket deg lydløst hvert våkne hver morgen ...
og at ikke Gud prøvde å unngå fordi min kjærlighet går utover livet og sjel.
Utover mine fjell der ser var en vakker drøm,
kjærtegn var mer enn Gud, ta sin subtile ansiktet ...
tur med barnebarnet mitt, bare i drømmer forestilt
og så jeg begynner å bli gammel, og i den alderen , min sjel i smerte ... gråt.
" Más allá de mis montañas ..."
Más allá de mis montañas en donde el Sol nace por las mañanas,
creces, juegas y cantas más mi mirada no te halla
toda tu infancia me la he perdido, solo recuerdos de mis nanas
y no hay nadie mayor que te diga "¿ y a tu abuelo... porque no le llamas?
Más allá de mis montañas en donde el mar manso recala
te ven los árboles jugar y las calles conocen tus pisadas
mientras pintas, juegas a sueños y vas escribiendo palabras
y la gente que me recuerda aún se pregunta¿porque del abuelo nadie le habla?
Más allá de mis montañas en donde la gran ciudad se agranda
va creciendo tu cuerpo y si te veo en sus calles, serás una extraña,
que solo en tus fotos recuerdo como a mi lado jugabas
y a otro curso que nace, el abuelo no puede llevarte ni ver tu entrada.
Más allá de mis montañas en donde el viento húmedo trae lágrimas
de cosas que tu y yo no entendemos, de noches que nos hablamos en la distancia
¿porque a un abuelo le niegan ver crecer a su nieta amada...?
y el dolor se clava en el cuerpo y la angustia... se clava en el alma.
Más allá de mis montañas en donde la nostalgia de tu recuerdo
la oyes cuando de noche te acuestas y todos creen que callas,
porque tú y yo, mi Princesa, sabemos cuanto amor, nuestro recuerdo guarda
y nadie conseguirá borrarte de mí, por mucho que tú, no digas nada.
Más allá de mis montañas en donde algún día, mi mirada verá tu mirada
momento que hasta el Sol se parará como una estatua ...
porque será un bello momento en donde mis besos te besaran hasta el alma
y nada hablaremos del pasado porque el pasado no existió en tu infancia.
Más allá de mis montañas en donde tal vez, descanse mi alma
escucharás mis versos, te volverán a sonar mis nanas,
el abuelo se fue...pero ahí te quedan mis palabras grabadas
y en mis poemas encontrarás todo mi dolor, mientras callaba.
Más allá de mis montañas en donde los poemas para tí, hablan,
quieren que cuando seas mayor y puedas por tí, entender palabras,
sepas que tu abuelo en silencio te amó cada despertar...cada mañana
y eso, ni Dios lo intentó evitar porque mi amor va más allá de la vida y el alma.
Más allá de mis montañas en donde verte fue un bello sueño,
acariciarte fue más que a Dios, coger su sutil cara ...
pasear con mi nieta, solo en sueños lo imaginaba
y así me hago viejo y en esa vejez, mi alma de dolor ...clama.
creces, juegas y cantas más mi mirada no te halla
toda tu infancia me la he perdido, solo recuerdos de mis nanas
y no hay nadie mayor que te diga "¿ y a tu abuelo... porque no le llamas?
Más allá de mis montañas en donde el mar manso recala
te ven los árboles jugar y las calles conocen tus pisadas
mientras pintas, juegas a sueños y vas escribiendo palabras
y la gente que me recuerda aún se pregunta¿porque del abuelo nadie le habla?
Más allá de mis montañas en donde la gran ciudad se agranda
va creciendo tu cuerpo y si te veo en sus calles, serás una extraña,
que solo en tus fotos recuerdo como a mi lado jugabas
y a otro curso que nace, el abuelo no puede llevarte ni ver tu entrada.
Más allá de mis montañas en donde el viento húmedo trae lágrimas
de cosas que tu y yo no entendemos, de noches que nos hablamos en la distancia
¿porque a un abuelo le niegan ver crecer a su nieta amada...?
y el dolor se clava en el cuerpo y la angustia... se clava en el alma.
Más allá de mis montañas en donde la nostalgia de tu recuerdo
la oyes cuando de noche te acuestas y todos creen que callas,
porque tú y yo, mi Princesa, sabemos cuanto amor, nuestro recuerdo guarda
y nadie conseguirá borrarte de mí, por mucho que tú, no digas nada.
Más allá de mis montañas en donde algún día, mi mirada verá tu mirada
momento que hasta el Sol se parará como una estatua ...
porque será un bello momento en donde mis besos te besaran hasta el alma
y nada hablaremos del pasado porque el pasado no existió en tu infancia.
Más allá de mis montañas en donde tal vez, descanse mi alma
escucharás mis versos, te volverán a sonar mis nanas,
el abuelo se fue...pero ahí te quedan mis palabras grabadas
y en mis poemas encontrarás todo mi dolor, mientras callaba.
Más allá de mis montañas en donde los poemas para tí, hablan,
quieren que cuando seas mayor y puedas por tí, entender palabras,
sepas que tu abuelo en silencio te amó cada despertar...cada mañana
y eso, ni Dios lo intentó evitar porque mi amor va más allá de la vida y el alma.
Más allá de mis montañas en donde verte fue un bello sueño,
acariciarte fue más que a Dios, coger su sutil cara ...
pasear con mi nieta, solo en sueños lo imaginaba
y así me hago viejo y en esa vejez, mi alma de dolor ...clama.
No hay comentarios:
Publicar un comentario