"" "" To menn .... en kvinne ......... tre stillhet .. ""
Når natten kommer, og stillheten gir fred til følelsene,
tenke fjernhet din skremmer meg som om jeg aldri møte deg igjen
som majestetisk og vakker klokke du går der før du så vakten,
nå kan ikke se øynene mine, men med tenkte, jeg husker .. Du fløy til lava land der land har farge ... svart grønt forlater våre veier Corredoiras og Den Hellige Company, ørkener og der, hvor du var forventet sopp .... at det å være cut .... gi dem et kyss, og din tilstedeværelse vil ikke og jeg vil ikke se kroppen din. vil våkne på høyere fjell og solen vil varme først, men det vil ikke finne våre kastanjer eller lukten av castiñeiros, nyeste høre folk som vet hvem som bor i det første trinnet, men du vil bare være en skygge av hva vi var og fortsatt er. Min kaffe og ikke kult med luften passerer, kjøles min iver ... mine øyne igjen se at kvinnelige mysterium brakte meg , men om natten luften fuktig Galicia, der månen er kaldt og solen gjør oss hvor vakkert er våre forfedres land .... ... her i denne lite hjørne av elvemunningen, der Mary Solino ropte til himmelen og Maria de la Manta syntes å fortelle barn "" ".... eller gå tilbake til å sove" " her, hvor gammel vinter flom poalladas smeltet, husker jeg min gammel venn, og du har som minne ......... Som de sjøløver ut i havet på jakt etter en levende, kom deg ut av byen raskt, langt ... og kanskje ... smertefull flytur .. . , men fra her ... og jeg vil huske ham og lengsel .... Jeg ønsker at man tror den andre elsker henne mer og den andre mener han fortjener først. To menn av en kvinne ... bar frukter et vennskap over tid , men du valgte ikke fordi du drepte en gammel spark inne, og drikker kaffe som i dag husker jeg, og selv ser vakkert .... i menneskehetens historie var det dødsfall av en kvinne mellom to Kingdoms . Men vi pratet med deg, mens kaffen koker, "Jeg vet du vil ha mer av deg ..." .... " som går .... du kom først .... " og hallo til farvel til en annen kaffe, du snakker , men i stillhet at menn ikke snakke .. hvor mye jeg savner deg!
tenke fjernhet din skremmer meg som om jeg aldri møte deg igjen
som majestetisk og vakker klokke du går der før du så vakten,
nå kan ikke se øynene mine, men med tenkte, jeg husker .. Du fløy til lava land der land har farge ... svart grønt forlater våre veier Corredoiras og Den Hellige Company, ørkener og der, hvor du var forventet sopp .... at det å være cut .... gi dem et kyss, og din tilstedeværelse vil ikke og jeg vil ikke se kroppen din. vil våkne på høyere fjell og solen vil varme først, men det vil ikke finne våre kastanjer eller lukten av castiñeiros, nyeste høre folk som vet hvem som bor i det første trinnet, men du vil bare være en skygge av hva vi var og fortsatt er. Min kaffe og ikke kult med luften passerer, kjøles min iver ... mine øyne igjen se at kvinnelige mysterium brakte meg , men om natten luften fuktig Galicia, der månen er kaldt og solen gjør oss hvor vakkert er våre forfedres land .... ... her i denne lite hjørne av elvemunningen, der Mary Solino ropte til himmelen og Maria de la Manta syntes å fortelle barn "" ".... eller gå tilbake til å sove" " her, hvor gammel vinter flom poalladas smeltet, husker jeg min gammel venn, og du har som minne ......... Som de sjøløver ut i havet på jakt etter en levende, kom deg ut av byen raskt, langt ... og kanskje ... smertefull flytur .. . , men fra her ... og jeg vil huske ham og lengsel .... Jeg ønsker at man tror den andre elsker henne mer og den andre mener han fortjener først. To menn av en kvinne ... bar frukter et vennskap over tid , men du valgte ikke fordi du drepte en gammel spark inne, og drikker kaffe som i dag husker jeg, og selv ser vakkert .... i menneskehetens historie var det dødsfall av en kvinne mellom to Kingdoms . Men vi pratet med deg, mens kaffen koker, "Jeg vet du vil ha mer av deg ..." .... " som går .... du kom først .... " og hallo til farvel til en annen kaffe, du snakker , men i stillhet at menn ikke snakke .. hvor mye jeg savner deg!
"""" Dos hombres.... una mujer ......... tres silencios..""
Cuando la noche llega y el silencio da paz a los sentimientos,
pensar en tu lejanía me aterra como si nunca más volviera tu encuentro
que verte pasar majestuosa y bella por donde antes te veía al acecho,
no pueden ahora verte mis ojos, aunque con el pensamiento, te recuerdo..
Volaste a las tierras de lava donde la tierra tiene el color ... negro
dejando nuestras verdes corredoiras y los caminos de la Santa Compaña, desiertos
y allí, donde las setas te esperaban .... de que siendo cortadas ....
les diera un beso, ya no verán tu presencia y yo no veré tu cuerpo.
Despertarás en montañas más altas y el Sol te calentará primero,
pero ahí no encontrarás nuestras castañas ni el olor de los castiñeiros,
más moderna la gente escucharás que desconocen quien vive en el primero
pero tu paso una sombra solo será de lo que aquí eras y sigues siendo.
Mi café ya no se enfriará con el aire que al pasar, enfriaba mi celo ...
mis ojos no volverán a ver aquella hembra que misterio me trajeron
pero en las noches de los húmedos aires gallegos, donde la Luna tiene frío
y el Sol nos hace sentir lo bella que es la tierra de nuestros abuelos ....
...aquí, en este pequeño rincón de la Ría, donde María Soliño clamaba al Cielo
y María de la Manta parecía decirle a los niños """ dormir .... o vuelvo ""
aquí, donde las viejas riadas de invierno en poalladas se fundieron,
te recuerdo mi vieja amiga y en ese recuerdo.....te poseo ....
Como aquellos lobos marinos que salían a la mar buscando el sustento,
saliste del Pueblo en rápido, lejano ... y tal vez ... doloroso vuelo ...
pero desde aquí... él y yo te recordamos y en la añoranza .... te queremos
que uno cree que el otro la ama más y el otro cree que la merece primero.
Dos hombres por una mujer ... dieron fruto a una amistad con el tiempo
pero tu a ninguno escogiste porque una vieja patada te mató por dentro,
y tomando café como hoy te recordamos y hasta parece bello ....
que en la Historia de la Humanidad muertes hubo por una mujer entre dos Reinos.
Sin embargo nosotros charlamos de ti, mientras el café está hirviendo,
"yo sé que te quería más a ti..." ...." que va .... tu llegaste primero ...."
y un saludo al despedirnos hasta que en otro café, de ti hablemos
pero en el silencio donde los hombres no hablan..¡¡¡ cuanto te echo de menos!!
pensar en tu lejanía me aterra como si nunca más volviera tu encuentro
que verte pasar majestuosa y bella por donde antes te veía al acecho,
no pueden ahora verte mis ojos, aunque con el pensamiento, te recuerdo..
Volaste a las tierras de lava donde la tierra tiene el color ... negro
dejando nuestras verdes corredoiras y los caminos de la Santa Compaña, desiertos
y allí, donde las setas te esperaban .... de que siendo cortadas ....
les diera un beso, ya no verán tu presencia y yo no veré tu cuerpo.
Despertarás en montañas más altas y el Sol te calentará primero,
pero ahí no encontrarás nuestras castañas ni el olor de los castiñeiros,
más moderna la gente escucharás que desconocen quien vive en el primero
pero tu paso una sombra solo será de lo que aquí eras y sigues siendo.
Mi café ya no se enfriará con el aire que al pasar, enfriaba mi celo ...
mis ojos no volverán a ver aquella hembra que misterio me trajeron
pero en las noches de los húmedos aires gallegos, donde la Luna tiene frío
y el Sol nos hace sentir lo bella que es la tierra de nuestros abuelos ....
...aquí, en este pequeño rincón de la Ría, donde María Soliño clamaba al Cielo
y María de la Manta parecía decirle a los niños """ dormir .... o vuelvo ""
aquí, donde las viejas riadas de invierno en poalladas se fundieron,
te recuerdo mi vieja amiga y en ese recuerdo.....te poseo ....
Como aquellos lobos marinos que salían a la mar buscando el sustento,
saliste del Pueblo en rápido, lejano ... y tal vez ... doloroso vuelo ...
pero desde aquí... él y yo te recordamos y en la añoranza .... te queremos
que uno cree que el otro la ama más y el otro cree que la merece primero.
Dos hombres por una mujer ... dieron fruto a una amistad con el tiempo
pero tu a ninguno escogiste porque una vieja patada te mató por dentro,
y tomando café como hoy te recordamos y hasta parece bello ....
que en la Historia de la Humanidad muertes hubo por una mujer entre dos Reinos.
Sin embargo nosotros charlamos de ti, mientras el café está hirviendo,
"yo sé que te quería más a ti..." ...." que va .... tu llegaste primero ...."
y un saludo al despedirnos hasta que en otro café, de ti hablemos
pero en el silencio donde los hombres no hablan..¡¡¡ cuanto te echo de menos!!
No hay comentarios:
Publicar un comentario