Den vil solen og månen ... tilbake ... !
Jeg ønsker å se som født på ny har den vakre solen
på min gamle tør galiciske fjellene ...
og se de saktmodige og MAR blå kommer gjennom elvemunningen vår,
og resten med den klare lysstyrken på stjernene og fullmåne. ønsker å se gresset grønn og krystall-feltet nå har kvalte vann ble grønt svart og klar av Corredoiras følelsen av fugler, deres Havana eller synger vuggesanger av kjærlighet med musikk av våre muiñeiras. ønsker å føle den varme vinden at etter de saktmodige mars .. kommer, kjøling varmen som LOVE gir våre ettertraktede årer og høre den milde bølger av luft, søte bilyder Meigas ... vuggesanger så lenge siden, sang jeg elsker i hulen min. ønsker å glemme høres av sangen av måker med hans nærvær, å tvinge seilere å gå til jorden og se elvemunningen UTEN veiene klare og mørke tåke dagen etter natten .... og frykt for andre dårlige Meigas. ønsker at den eneste fuktighet som kroppen min følte spytt ut av munnen ... når lidenskapelig kyss meg ... og ikke som sniker seg til skjelettet, krymper mer enn venene at ingen temperering oppvarming ... når fuktigheten galisisk dekker deg .. Jeg vil ha denne onde Vinter ... Galicia har ALDRI igjen og føler passering av den Hellige selskapet inntil carballeiras glad fordi du kan være tålmodig, men når de får dårlig Meigasalt blir kaldt, regn, våt, tåkete og plagsom ALMA. ønsker å gå tilbake til stranden og samle skjell igjen i sanden og ta min gamle hule hvor de varme nettene av fullmåne, vil jeg blåse i trompeten for å høre min sang har igjen og igjen elsker stille, kulde, fuktighet, vind og svarte netter. ønsker å endelig ... denne skitten Winter .... YA død hadde ... å se gå til Caracol, å føle varmen fra solen og den milde brisen fra havet, å elske i den varme vinden og milde bølger nådde sanden og tilbake til å spille med våre drømmer ... at denne vinteren trodd takten
på min gamle tør galiciske fjellene ...
og se de saktmodige og MAR blå kommer gjennom elvemunningen vår,
og resten med den klare lysstyrken på stjernene og fullmåne. ønsker å se gresset grønn og krystall-feltet nå har kvalte vann ble grønt svart og klar av Corredoiras følelsen av fugler, deres Havana eller synger vuggesanger av kjærlighet med musikk av våre muiñeiras. ønsker å føle den varme vinden at etter de saktmodige mars .. kommer, kjøling varmen som LOVE gir våre ettertraktede årer og høre den milde bølger av luft, søte bilyder Meigas ... vuggesanger så lenge siden, sang jeg elsker i hulen min. ønsker å glemme høres av sangen av måker med hans nærvær, å tvinge seilere å gå til jorden og se elvemunningen UTEN veiene klare og mørke tåke dagen etter natten .... og frykt for andre dårlige Meigas. ønsker at den eneste fuktighet som kroppen min følte spytt ut av munnen ... når lidenskapelig kyss meg ... og ikke som sniker seg til skjelettet, krymper mer enn venene at ingen temperering oppvarming ... når fuktigheten galisisk dekker deg .. Jeg vil ha denne onde Vinter ... Galicia har ALDRI igjen og føler passering av den Hellige selskapet inntil carballeiras glad fordi du kan være tålmodig, men når de får dårlig Meigasalt blir kaldt, regn, våt, tåkete og plagsom ALMA. ønsker å gå tilbake til stranden og samle skjell igjen i sanden og ta min gamle hule hvor de varme nettene av fullmåne, vil jeg blåse i trompeten for å høre min sang har igjen og igjen elsker stille, kulde, fuktighet, vind og svarte netter. ønsker å endelig ... denne skitten Winter .... YA død hadde ... å se gå til Caracol, å føle varmen fra solen og den milde brisen fra havet, å elske i den varme vinden og milde bølger nådde sanden og tilbake til å spille med våre drømmer ... at denne vinteren trodd takten
¡¡¡¡¡¡ Cuanto quisiera que el Sol y la Luna... volvieran... !!!
Quisiera volver ha ver como nace el bello Sol
atreves de mis viejas montañas gallegas ...
y ver el manso y azul MAR que entra por las Ría nuestra,
y descansar con el claro brillo de las Estrellas y la Luna Llena.
Quisiera ver la hierba verde y cristalina del campo
que ahora, ahogada de agua, se ha vuelto verde negra
y en el claro de las Corredoiras sentir de los pájaros, sus habaneras
o cantos de nanas de Amor, con la música de nuestras Muiñeiras.
Quisiera sentir el cálido viento que siguiendo al manso Mar... llega,
refrescando el calor que el AMOR le da a nuestras ansiadas venas
y oír en las ondas de ese manso aire, en murmullos de dulces Meigas ...
las nanas que hace mucho tiempo, de AMOR me cantabas en mi cueva.
Quisiera olvidar el sonido del canto de las Gaviotas
que con su presencia, a los marineros obligas a irse para tierra
y ver la Ría despejada y los caminos SIN oscuras nieblas
haciendo del día la noche .... y el temor de otras malas Meigas.
Quisiera que la única humedad que mi cuerpo sintiera
fuera la saliva de tus labios ... cuando apasionada me besas ...
y no la que se cuela por los huesos, encogiendo algo más que las venas
que no existe calefacción que la temple... cuando te cubre la humedad gallega..
Quisiera que este malvado Invierno ... JAMÁS ha Galicia volviera
y sentir el paso de la Santa Compaña que hasta alegra las Carballeiras
porque uno puede tener paciencia pero cuando llegan las malas Meigas
todo se vuelve frío, lluviosos, húmedo, de niebla y el ALMA se apena.
Quisiera volver a bajar a la playa y recoger caracolas otra vez en la arena
y llevarlas a mi vieja cueva donde en las cálidas noches de Luna Llena,
haré sonar su trompeta para que vuelvas ha escuchar mi canto
y amarte de nuevo en silencio, sin frío, humedad, viento y noches negras.
Quisiera que por fin... este asqueroso Invierno.... muerte YA tuviera...
para ver andar al Caracol, para sentir el calor del Sol y la suave brisa marinera,
para amar en los cálidos vientos y las mansas olas que llegan a la arena
y volver a jugar con nuestros SUEÑOS ...que este Invierno creyó que los venciera
atreves de mis viejas montañas gallegas ...
y ver el manso y azul MAR que entra por las Ría nuestra,
y descansar con el claro brillo de las Estrellas y la Luna Llena.
Quisiera ver la hierba verde y cristalina del campo
que ahora, ahogada de agua, se ha vuelto verde negra
y en el claro de las Corredoiras sentir de los pájaros, sus habaneras
o cantos de nanas de Amor, con la música de nuestras Muiñeiras.
Quisiera sentir el cálido viento que siguiendo al manso Mar... llega,
refrescando el calor que el AMOR le da a nuestras ansiadas venas
y oír en las ondas de ese manso aire, en murmullos de dulces Meigas ...
las nanas que hace mucho tiempo, de AMOR me cantabas en mi cueva.
Quisiera olvidar el sonido del canto de las Gaviotas
que con su presencia, a los marineros obligas a irse para tierra
y ver la Ría despejada y los caminos SIN oscuras nieblas
haciendo del día la noche .... y el temor de otras malas Meigas.
Quisiera que la única humedad que mi cuerpo sintiera
fuera la saliva de tus labios ... cuando apasionada me besas ...
y no la que se cuela por los huesos, encogiendo algo más que las venas
que no existe calefacción que la temple... cuando te cubre la humedad gallega..
Quisiera que este malvado Invierno ... JAMÁS ha Galicia volviera
y sentir el paso de la Santa Compaña que hasta alegra las Carballeiras
porque uno puede tener paciencia pero cuando llegan las malas Meigas
todo se vuelve frío, lluviosos, húmedo, de niebla y el ALMA se apena.
Quisiera volver a bajar a la playa y recoger caracolas otra vez en la arena
y llevarlas a mi vieja cueva donde en las cálidas noches de Luna Llena,
haré sonar su trompeta para que vuelvas ha escuchar mi canto
y amarte de nuevo en silencio, sin frío, humedad, viento y noches negras.
Quisiera que por fin... este asqueroso Invierno.... muerte YA tuviera...
para ver andar al Caracol, para sentir el calor del Sol y la suave brisa marinera,
para amar en los cálidos vientos y las mansas olas que llegan a la arena
y volver a jugar con nuestros SUEÑOS ...que este Invierno creyó que los venciera
No hay comentarios:
Publicar un comentario