Partiet var og de .... i stillhet .... lydløs
To sypresser, to bilder, to utseende som jeg ser med nostalgi,
hvor to kropper ligger i en nisje, kropp og sjel,
to ansikter smilende på meg ømt som mine tårer gjør godt
far og mor i skyggen av sypresser fortelle meg hva Jeg elsker dem. Mine besteforeldre, mine onkler ... Likene av lagret oppå bein, tanter se på meg, de vet hvor mye jeg elsker ga små stillhet mellom vegger, bare forbi minner .... har endt dagene i Dead, den levende ser den andre veien. Lille lite trapper gå andre leietakere kommer, at uten et bilde på døren din, vil fremmede være når vi ser dem som vi foretrekker å glemme virkeligheten av død og liv , og det er det som er der, som etter hans død .. Hans kjærlighet aldri gått. Innen et år, vil bli avholdt den samme, stille scenario og mange som klatre sine trapper og brakte blomster og lys, hvile i fred, og vi vil se igjen, opp den gamle , men i stedet for blomster? hvem vil huske å få en bønn på sine lepper? Las måter av våre eldste, som handlinger fra fortiden forsvinner, avviser progressivism de gamle måtene våre eldste og et samfunn som glemmer hva liten, lærte de oss, er å fornekte vår eksistens, er å leve uten verdier som dårlig avlet dyr. nå Anything Goes og toleranse av mødre, gitt vår stillhet, brutt disse verdiene, blir familien ... vet ikke hva jeg skal kalle det! mødre mødre foreldre ... foreldre ... barn varierer forstår ikke .... og sosiale krisen forverrer morgenen av ungdom, ingen fremtid ... motvillig. 's gått døde, men levende .. . en svart fremtid venter oss, forhåpentligvis de beskytter oss, men hvis vi glemmer deres ansikter, hvis vi bare én dag i året, husker vi at i kirkegårder hvile, vil vi ha dødd i live ... fordi livet uten drømmer ....er døden ved daggry.
hvor to kropper ligger i en nisje, kropp og sjel,
to ansikter smilende på meg ømt som mine tårer gjør godt
far og mor i skyggen av sypresser fortelle meg hva Jeg elsker dem. Mine besteforeldre, mine onkler ... Likene av lagret oppå bein, tanter se på meg, de vet hvor mye jeg elsker ga små stillhet mellom vegger, bare forbi minner .... har endt dagene i Dead, den levende ser den andre veien. Lille lite trapper gå andre leietakere kommer, at uten et bilde på døren din, vil fremmede være når vi ser dem som vi foretrekker å glemme virkeligheten av død og liv , og det er det som er der, som etter hans død .. Hans kjærlighet aldri gått. Innen et år, vil bli avholdt den samme, stille scenario og mange som klatre sine trapper og brakte blomster og lys, hvile i fred, og vi vil se igjen, opp den gamle , men i stedet for blomster? hvem vil huske å få en bønn på sine lepper? Las måter av våre eldste, som handlinger fra fortiden forsvinner, avviser progressivism de gamle måtene våre eldste og et samfunn som glemmer hva liten, lærte de oss, er å fornekte vår eksistens, er å leve uten verdier som dårlig avlet dyr. nå Anything Goes og toleranse av mødre, gitt vår stillhet, brutt disse verdiene, blir familien ... vet ikke hva jeg skal kalle det! mødre mødre foreldre ... foreldre ... barn varierer forstår ikke .... og sosiale krisen forverrer morgenen av ungdom, ingen fremtid ... motvillig. 's gått døde, men levende .. . en svart fremtid venter oss, forhåpentligvis de beskytter oss, men hvis vi glemmer deres ansikter, hvis vi bare én dag i året, husker vi at i kirkegårder hvile, vil vi ha dødd i live ... fordi livet uten drømmer ....er døden ved daggry.
La fiesta se fué y ellos .... en su silencio .... callan
Dos cipreses, dos fotos, dos miradas que me ven con nostalgia,
donde dos cuerpos descansan en un nicho, unidos cuerpo y alma,
dos caras que me sonríen con ternura mientras mis lágrimas manan
padre y madre con la sombra de los cipreses me dicen lo que me aman.
Mis abuelos, mis tíos... cuerpos de huesos en lo alto guardados,
tías que me miran, que saben cuanto cariño de pequeño me daban
silencios entre muros, tan solo recuerdos del pasado ....
han terminado los días de Difuntos, los vivos mirando para otro lado.
Poco a poco por las escaleras irán otros inquilinos llegando,
que sin una foto en su puerta, desconocidos serán cuando los veamos
mientras nosotros preferimos olvidar la realidad de la muerte y la vida
y eso es lo que hay allí, que con su muerte..su amor nunca ha marchado.
Dentro de un año, se celebrará el mismo y silencioso escenario
y muchos de los que subimos sus escaleras y flores y velas llevamos,
descansaremos en paz y veremos como otra vez, suben los de antaño
pero en vez de flores ¿quien se acordará de ponernos una oración en sus labios?
Las costumbres de nuestros ancianos, desaparecen como actos del pasado,
el progresismo rechaza las viejas costumbres de nuestros ancianos
y una sociedad que olvida lo que de pequeños, ellos nos enseñaron,
es negar nuestra existencia, es vivir sin valores como animales mal criados.
Hoy todo vale y la tolerancia de las madres, con nuestro silencio prestado,
ha roto esos valores, la familia se transforma en ...¡¡¡¡ no sé como llamarlo!!
madres con madres...padres con padres...los hijos no entienden de rangos ....
y la crisis social agrava el mañana de una juventud, sin futuro...sin ganas.
Los muertos se han ido, pero a los vivos...un negro futuro nos aguarda,
ojalá que ellos nos protejan pero si nosotros olvidamos sus caras,
si nosotros solo un día al año, nos acordamos que en cementerios descansan,
habremos muerto vivos...porque la vida sin sueños.... es muerte de madrugada.
donde dos cuerpos descansan en un nicho, unidos cuerpo y alma,
dos caras que me sonríen con ternura mientras mis lágrimas manan
padre y madre con la sombra de los cipreses me dicen lo que me aman.
Mis abuelos, mis tíos... cuerpos de huesos en lo alto guardados,
tías que me miran, que saben cuanto cariño de pequeño me daban
silencios entre muros, tan solo recuerdos del pasado ....
han terminado los días de Difuntos, los vivos mirando para otro lado.
Poco a poco por las escaleras irán otros inquilinos llegando,
que sin una foto en su puerta, desconocidos serán cuando los veamos
mientras nosotros preferimos olvidar la realidad de la muerte y la vida
y eso es lo que hay allí, que con su muerte..su amor nunca ha marchado.
Dentro de un año, se celebrará el mismo y silencioso escenario
y muchos de los que subimos sus escaleras y flores y velas llevamos,
descansaremos en paz y veremos como otra vez, suben los de antaño
pero en vez de flores ¿quien se acordará de ponernos una oración en sus labios?
Las costumbres de nuestros ancianos, desaparecen como actos del pasado,
el progresismo rechaza las viejas costumbres de nuestros ancianos
y una sociedad que olvida lo que de pequeños, ellos nos enseñaron,
es negar nuestra existencia, es vivir sin valores como animales mal criados.
Hoy todo vale y la tolerancia de las madres, con nuestro silencio prestado,
ha roto esos valores, la familia se transforma en ...¡¡¡¡ no sé como llamarlo!!
madres con madres...padres con padres...los hijos no entienden de rangos ....
y la crisis social agrava el mañana de una juventud, sin futuro...sin ganas.
Los muertos se han ido, pero a los vivos...un negro futuro nos aguarda,
ojalá que ellos nos protejan pero si nosotros olvidamos sus caras,
si nosotros solo un día al año, nos acordamos que en cementerios descansan,
habremos muerto vivos...porque la vida sin sueños.... es muerte de madrugada.
No hay comentarios:
Publicar un comentario